
Tallene er gamle. Undersøkelsene er mange. De viser litt ulike verdier, men essensen er den samme. Problemet er stort, og problemet vokser.
I dag ser det ut til at så mye som halvparten av alt sykefravær skyldes sosiale årsaker. Forskningsprosjektet «Social factors contributing to sickness absence» (SOFAC) ledet av professor Rolf Rønning, Høgskolen i Lillehammer, er siste undersøkelse som støtter disse antagelsene.
Noen blir syke. Andre slutter. Hva med de som ikke slutter, men slutter å jobbe..? Hva med dem?
I en av våre undersøkelser spurte vi for noen år tilbake: "Svar ja eller nei: Jeg gjør bare det som absolutt er nødvendig for å unngå å miste jobben." Hvor mange tror du svarte ja til dette?
Hele 44%!
Se for deg 100 mennesker. 86 av dem går for halv maskin (dvs 60% innsats) på grunn av konflikt med en kollega. 44 av dem gjør minst mulig. Er det rart vi ikke får gode resultater og at 70-91% av prosjekter svikter?
Norge verst i klassen?
Det hender at folk sier til meg: "Dette er internasjonal forskning, Vidar. Det kan ikke være så ille her i Norge." Kanskje ikke. Den grafiske fremstillingen under viser hvordan Norge skiller seg ut i sykefravær. Det kan tyde på at vi har en jobb å gjøre? Jeg konkluderer ikke, men det må være lov å stille to spørsmål:
(1) Hva er de egentlige årsakene til det høye sykefraværet?
...og dersom konflikt eller uoppgjorte samtaler med kolleger er noe av årsaken...
(2) er det på tide å lære folk å snakke sammen slik at vi (fysisk eller psykisk) slutter å rømme fra arbeidsplassen?
...for at dette har innvirkning på gjennomføring og resultater er ganske sannsynlig.